Avreisen var 11. mai 2005 og jeg hadde flybilletter via København og Seattle til Anchorage i Alaska.  Fra Anchorage fortsatte turen med buss inn til en liten by som heter Talkeetna, hvor vi tok småfly videre inn på selve breen.  Og fra da var det 2-3 uker i bare snø og is, innbundet i tau...(se kart på høyre side).  Det er dette som er noe av utfordringen på turen - alt blir mye mer tungvint.  Og ikke minst kulden i de høyeste campene.  Man må være forberedt på -40C oppe i high-camp på ca 5200 moh. Rent klatreteknisk er det ikke veldig vanskelig, men det er steder hvor vi må gå på faste tau og tauklemmer, samt steder hvor det bør sikres med løpende forankringer. 

Man kan selvfølgelig lure på hvorfor jeg absolutt vil på toppen av slike kalde fjell når man tenker tilbake på mine kalde tær og fingre på Aconcagua i 2003.  Men jeg satset på at det skulle gå bedre bl.a med de nye Millet-skoa som mange bruker på Everest.  

Været skulle vise seg å bli den største utfordringen i forhold til å komme seg helt opp på selve toppen.  Etter fire dager og netter med dårlig vær i high-camp gjorde vi et siste tappert forsøk på et toppstøt.  Men med nesten -30C og fryktelig sterk vind ovenfor "Denali Pass" måtte vi bare innse at fjellet ikke ville ha besøk av oss denne gangen.  Helsa - og ønsket om å beholde fingre og tær - gikk foran. Bittert der og da, men i ettertid er det tankene på alle de andre flotte dagene - i en aldeles fantastisk natur - som best sitter igjen i hodet.